Wolleai til Yap, Mikronesia

Tirsdag 7 Januar, 2014.

Stig Arne har det bra.  Lekkasjen oppstår bare ved lavt turtall når motoren (og propell akslingen) vibrerer ekstra mye, men dette tyder likevel på at simmer-ringene begynner å bli slitte. På "Ora Del" hadde et flattjern som fester en wire-trinse til skroget røket , men det er nå sveiset og fungerer fint

Fredag 17.01-14 Yap

Jin og Rolf  framfor en av stein-pengene

      Vi måtte enda en gang ligge å drive i 12 timer for å vente på dagslyset før vi kunne seile inn passet til Yap, dette ser ut til å bli en vane hver gang jeg kommer til et nytt sted. Værmeldingene hadde lovet oss 15-18 knop i tre døgn, men etter to dager med 12 knop så forsvant vinden fullstendig og vi kunne derfor ikke komme fram før det ble mørkt og vi måtte som nevnt ligge å drive på flatt hav i 12 timer.

     På tirsdag så fikk jeg oppleve noe som jeg sent vil glemme. Da jeg skulle smøre vindroret så oppdaget jeg en finne som skar gjennom bølgene omtrent 15 meter bak båten. Jeg trodde først at det var en hai og da ville dette bli den første større haien jeg hadde sett på åpent hav, men så oppdaget jeg at bare 5 meter bak båten var det et svært hode med hvite flekker.  Det virket som hodet var like breit som Snorre Viking.   Hval !!! og den var stor, den største jeg har sett så langt på turen. Gjennom hode mitt raste det historier om hval som jeg hadde lest at angrep små seilbåter og senket dem med et slag med halen.  Den kom sakte nærmere til det bare var et par meter mellom den og pendelen til vindroret og  jeg tenkte at nå  knekker den og jeg må håndstyre resten av turen, men plutselig svingte hvalen sydover og forsvant.  Tilbake stod jeg med åpen munn og var ikke helt sikker på om jeg virkelig hadde sett det jeg så. Etter en stund kalte jeg opp ”Ora Del” på VHF,n og fortalte dem om hvilket celebert besøk jeg hadde hatt og Rolf mente det var en hval på vandring sørover mot østkysten av Australia,  han mente å huske at han hadde lest om dette ett eller annet sted. Etter avstanden mellom finnen og hodet (ca 8m ?) , så må den ha vært ca 18 meter lang ?? og muligens enda større, så nå må jeg sjekke på Internett hvilken hval dette var. 
      (P.S Kanskje var det en hai likevel  :-) Jeg har nå sjekket og det var muligens en hval-hai jeg så. Den kan bli opp til 18 meter lang og er verdens største fisk og finnes i disse farvannene).

   
        Da vi kom fram til Yap så hadde vi planlagt å ikke sjekke inn i Yap, men bare sjekke ut fra FSM. Men dette skulle ikke bli så enkelt. På Wolleai hadde Rolf kontaktet Yap via SSB radioen, for å høre om vi bare kunne stoppe  for å sjekke ut fra FSM uten å måtte sjekke inn på Yap og dermed slippe å betale gebyr for innsjekking. Dette hadde han fått bekreftet, men selvfølgelig var ikke byråkratene fra immigrasjon (som hadde sagt at det ikke var noe problem) portmaster, costoms, carantene og et par kontorer til enige i dette. Etter en høylytt krangel ble jeg til slutt enig med dem at jeg skulle sjekke inn, men bare betale 25 dollar i gebyrer. Det gikk så langt at representanten fra ett av kontorene hevdet at jeg ikke kunne forlate Yap uten tillatelse fra ham, siden jeg nå var i Yap,s territoriale farvann. Jeg svarte at ingen kan hindre meg i å seile videre dersom ikke båten var tatt i arrest og når jeg spurte ham om båten var satt i arrest så måtte han bekrefte at det var den ikke.

   Vel, nå er jeg sjekket inn og har drukket min første kalde brus og den smakte fantastisk. Deretter kjøpte jeg meg en is og ferskt brød på supermarkedet, som er den første butikken jeg har vært i på over to måneder. Utvalget i butikken er stort og derfor vil jeg proviantere her før jeg seiler videre.

    Jin på ”Ora Del” har vært i kontakt med en Chineser som eier et flyselskap i China og han skal nå besøke Palau som er en øygruppe et par dagers seilas sør-vest for Yap. Han har sagt at han vil betale for hotellopphold for oss dersom vi seiler dit mens han er der. Muligens vil han også betale for innsjekking gebyrene, så vi får se hva som hender. Dersom vi seiler dit så vil det bare være 4-5 dagers seilas videre til fillipinene og dermed er vi ute av Stillehavet. Det kan være greit å dele opp det siste stykket fram til Fillipinene i to etapper, da dette er et veldig ustabilt omeråde når det gjelder været. Rolf fortalte at det nå ligger et lavtrykk stille mellom her og Fillipinene og at dette lavtrykket muligens kan utvikle seg til en Tyfon. Selv om vi nå er i den delen av året hvor det ikke er store mulighetene for Tyfon, så er det som tidligere nevnt aldri helt tyfon-sikkert her.

 Lørdag 18.01-14

   
      Vi var innom sykehuset i dag med noen brev som Rolf hadde tatt med seg fra Wolleai. Der kunne de fortelle at det nå er rundt 1000 mennesker som er blitt smittet av et utbrudd av Dengu-feber og at de rådet oss til å ikke bevege oss ute tidlig på morgenen og seint på kvelden når myggen er mest aktiv. De sa også at vi måtte beskytte oss med mygg-spray, men det finnes ikke noe igjen å få kjøpt her, verken på sykehuset eller på apoteket, alt er utsolgt. Heldigvis så har både Jin, Rolf og jeg noen flasker igjen, så vi skal nok klare oss ;-) . Men det er ikke hyggelig å tenke på at man kan bli alvorlig syk på en overfart, når man seiler alene slik som jeg gjør.

     Jeg har oppdaget at nå når jeg har tilgang til Internett igjen  ikke kan få tilgang til banken min p.g.a at BankID brikken min ikke virker lengre. Bankkortet mitt går også ut om noen måneder, så jeg har spurt Ståle (sønnen min i Norge) og han kan sjekke mulighetene for å få sendt nytt kort og ny BankID brikke til den Norske ambassaden i Manilla. Manilla blir også det stedet som jeg må bestemme meg for om jeg skal gjøre et kort besøk til China, før jeg seiler sørover igjen før sør-vest monsunen begynner å blåse i sørkina-havet. Siden Jin har bekjente høyt opp i maktapparatet i China, så er det mulig at hun kan ordne det slik at jeg får oppholds-tillatelse i Cina. Dette ville være utrolig spennende, men det avhenger av når vi kommer fram til Manilla. Så langt er erfaringen min at vi bruker lengre tid enn beregnet når vi seiler og derfor er det ikke sikkert at det vil være tid til en slik avstikker.

     Nå får jeg bare se hva som skjer de neste par dagene angående når vi seiler videre og hvor vi kommer til å seile.

Mandag 20.01-14

   Da vi kom hit så ble vi anvist til å ankre opp utenfor Yate-klubben av havnesjefen. Jeg syntes det virket veldig åpent mot sør-øst, så jeg gikk inn til en kai som ikke så ut til å være i bruk og spurte om jeg kunne få ligge der.  Jeg fikk da beskjed fra havnesjefen at dette ikke var mulig og at det ikke var noen problemer å ligge for anker der han hadde henvist oss. Jeg spurte om hvordan det var dersom det blåste opp fra sør-øst, men han svarte at det aldri blåste sterke vinder fra den retningen. Hva tror dere skjedde i dag ???. Selvsagt ble det så sterk vind at Ora Del begynte å dregge mens Rolf var ombord i min båt. Plutselig hørte vi Jin på VHF.n som sa at båten dregget og hun trengte hjelp. Vi hoppet i jolla og da vi kom fram til Ora Del så hadde Jin fått start på motoren, men båten var bare 10 meter fra steinene da vi fikk opp ankeret. Rolf prøvde å ankre opp på nytt, men det blåste for hardt. Han valgte da å legge seg til den samme kaien som jeg hadde gjort tidligere. Jeg ønsket å komme meg over til Snorre Viking for å passe på og jeg hadde ikke før kommet ombord før også jeg begynte å dregge med 25 kg. brusanker og 50 meter med 10 mm kjetting ute. Enden på visa ble at vi begge to nå ligger til kai og siden dette er den mest beskyttede kaien i havna, så ligger vi nå trygt og godt.


Onsdag 22.01-14

 

I dag tok vi oss en spasertur for å se på et museum med tradisjonelle hus og for å ta "Bank of stone-money i nærmere øyesyn. De tradisjonelle husene var imponerende bygd og mye mere gjennomførte en de vi har sett på de ytre øyene. De var godt ventilerte og bygd på en plattform av korall-stein med bambus stokker til golv. Reisverket var av solid tømmer og jeg skulle ikke ha noe imot å bo i et slikt hus dersom jeg skulle bosette meg her. De virket mye mere komfortable enn de "moderne" husene. Etter at vi hadde sett på bygningene så fortsatte vi bortover veien til vi kom til "Bank of stone-money".

Yap er kjent for sine stein-penger som ble hugd ut på en annen atoll og fraktet hit. Verdien på pengene økte dersom seilasen hadde vært slitsom og farlig. Disse pengene er fremdeles i bruk og ettersom jeg forstår så gjelder de også som garanti i banken dersom noen trengte et lån. Pengene kan skifte eiere, men de blir stående der de er .Da vi kom fram så sto pengene oppstilt langs grøftekanten, noen var like høye som meg, mens andre var ganske små. Etter å ha tatt noen bilder av steinpengene, så tuslet vi hjemover til båtene igjen.


.Tirsdag 28.01-14


    Først vil jeg si takk til alle som har sendt meg gratulasjoner på 50 år,s dagen min i går. Den ble feiret med en nydelig fiske-middag laget av Jin på Ora Del. Deretter så må jeg fortelle om en katamaran som endte opp på revet på Woleai to måneder før vi var der. Det er en 46" båt med to mann ombord som kom til Woleai litt tidlig i forhold til når Tyfon-sesongen er over og dermed ble de truffet av  tyfonen "Hai Yang" (Den som skapte så store ødeleggelser på Filippinene). Det ble etter hvert så store bølger inne i lagunen at de slo over båten og p.g.a belastningene så bøyde kroken som var festet til snapp-linene seg og båten begynte å jage fram og tilbake etter ankerkjettingen. Tauet som var festet til ankerkjettingen innvendig i båten røk da festet gav etter p.g.a de store påkjenningene. Dermed ble kjettingen dradd ut av båten  og dermed endte den opp på et rev rett ved siden av der vi ankret opp når vi var der. Da vi kom til Woleai så fortalte innbyggerne oss om en stor katamaran som de hadde trukket opp på stranden. De hadde vært ca 200 mann som hjalp til og etter mye strev fikk de båten på land. Deretter ble skadene i skroget midlertidig tettet og båten halt ut på sjøen igjen og tauet hit til Yap.

Det er store sprekker i skroget, propellen revet av og roret
skadet. Dessuten har begge maskinene vært under vann

og det elektriske anlegget må skiftes.

         Her ligger den nå på slippen og venter på å bli reparert og mens Rolf og jeg inspiserer skadene kommer det en mann gående på krykker og presenterer seg for oss. Det viser seg at Glen var mannskap på båten da den ble truffet av tyfonen og han forteller oss en gripende historie om hvordan det var å være på båten når den blåste opp på revet og hvilken enorm hjelp de fikk av beboerne på Woleai. Vi har blitt godt kjent med Glen som er en en trivelig kar i slutten av 40 årene fra New Zealand. Han har også opplevd å kullseile med en svær katamaran tidligere og han forteller at det som reddet dem var EPIRB,n , at båten ikke sank og rask hjelp fra sjøredning-tjenesten. Likevel så fortsetter han å seile og han har nå hovedoppsyn med hvordan arbeidet går med reparasjonene av båten. Denne historien viser at man

Glen fra New Sealand

ikke skal ta for lett på når man velger å seile inn i tyfon utsatte områder. Vi kom to måneder etter dem og skal nå være utenfor sesongen med flest tyfoner, men vi følger likevel nøye med på værmeldingene.
   Muligens kommer vi til å seile videre på torsdag dersom værmeldingene tillater det og dersom Rolf får reparert vannpumpen som har begynt å sprute saltvann ut over motoren. 

Fredag 31.01-14

     Vi kommer sannsynligvis til å seile videre i ettermiddag eller i morgen tidlig. Pumpen til Rolf er i orden og værmeldingene er gode
så alt skulle ligge til rette for en fin seilas. Vi hadde tenkt å seile gjennom San Juanico Strait når vi kom til øst-kysten av Fillipinene, men har oppdaget at det er sterke strømmer der og siden vi har minimalt informasjon om dette området så velger vi kanskje å seile via Surigao. Turen over vil ta ca 8-9 dager så dere får ha det bra så lenge. 

Poluwat til Wolleai i Mikronesia

1 Januar 2014

(Lagt inn av Bernt Olaf)

Stig Arne seilte fra Poluwat den 28 desember og ankom Woleai 1 Januar 2014.

 Woleai, also known as Oleai, is a coral atoll of twenty-two islands in the eastern Caroline Islands in the Pacific Ocean, and forms a legislative district in the Yap State in the Federated States of Micronesia and is located approximately 57 kilometres (35 mi) west-northwest of Ifalik and 108 kilometres (67 mi) northeast of Eauripik. Woleai is also the name of the largest of the islets constituting the atoll, lying to the northeast.

The population of the atoll was 1,081 in 2000, on an area of 4.5 km²

http://en.wikipedia.org/wiki/Woleai

28.12.2013 til 1.1.2014

01-Jan-2014 08:07:20 UTC

http://map.iridium.com/m?lat=07.368150&lon=143.903316

Onsdag 02.01-14

 

       Da vi dro fra Puluwat så sa gribb-filene at det skulle blåse jevn vind på 15 knop de neste tre dagene, men så snart vi hadde lagt Puluwat bak oss døde vinden ut og ble borte i to dager. I løpet av disse to dagene seilte vi bare 60 Nm, men så kom vinden tilbake og vi hadde flott seilas fram til Woleai. Min erfaring er at gribb-filene eller vær-faksene ikke er til å stole på i dette området.

      Egentlig skulle vi gjøre en stopp på Ifalik på vei hit, men klokken var tre på natta da vi passerte atollen så vi valgte å seile direkte hit istedenfor, slik at vi kunne seile inn i lagunen i dagslys.

      Da vi kom fram så lå det en seilbåt fra Israel her, som hadde kommet hit for to dager siden. Ombord var det et ungt par som egentlig hadde planlagt å seile i to år, men som nå hadde seilt i seks og nå endelig var på vei hjem igjen.

     Da vi gikk i land så holdt de fremdeles på med å feire nyttår og mennene var ”godt i farta” allerede  kl:12.00. Da vi ville sjekke inn fikk vi beskjed om at dette kunne vente til i morgen og da kunne vi også få hilse på den eldste ” Chiefen” på øya.  Deretter fikk vi ris og stekt gris servert  på flettede palmeblader før vi trakk oss tilbake. Vi valgte å rusle en liten tur langs stranden før vi skulle dra ut til båtene og på vei tilbake ble vi vinket inn til noen kvinner som holdt på å bake til feiringen av kvinne-dagen i morgen. Gjett hva de bakte ??? SKILLINGSBOLLER og det på en knøttliten øy midt i stillehavet i en ovn som besto av et oljefat med et bål under. De gav oss 5-6 boller hver og de smakte nøyaktig slik de smaker hjemme i Norge. Hvem skulle tro at man skulle få smake hjemmelagede skillingsboller så langt hjemmefra ? J.

Torsdag 03.01-13

      I dag sto vi tidelig opp for å få med oss kvinnedagen og også for å sjekke inn og besøke Chiefen  Han viste seg å være en trivelig kar og selv om han var gammel og blind så var han klar i hodet og trivelig å snakke med. Han forklarte oss en del om hvordan det hadde vært å leve her i gamle dager og også litt om hvordan de brukte seilkanoene på den tiden. Tomas som var tolken vår og som også sørget for innsjekkingen, forklarte at de var blitt pålagt fra Yap å kreve 25 dollar i ankrings-avgift,  men at Chiefen hadde bestemt at de ikke ville forlange mere enn 10 dollar som jo er en helt grei sum å betale.

Jin og den Israelske kvinnen er malt og pyntet etter

 alle kunstens regler

     
Etter at Rolf og jeg hadde snakket med Chiefen i en times tid i det tradisjonelle huset hans, så gav vi oss i vei for å se hvordan de feiret kvinnedagen her. Dette viste seg å bli en festlig opplevelse og vi lo mye av de forskjellige lekene de hadde. Mange av dem minnet meg om lekene vi har på 17 mai hjemme i Norge.

Fredag 03.01-14

   
     
         I dag har jeg gjort litt vedlikehold på båten. Jeg har smurt opp hengslene på for-luka  demontert og smurt opp to av blokkene til fokk- skjøtet som er festet til dekk og beiset halvparten av rekkestøttene. Eike-rekken er også begynt å bli grå i treverket men jeg har ikke klart å finne noe  olje til å behandle disse og vannbordene med enda, så de får vente.  Jeg har litt interpreg-A olje igjen, men den er forbeholdt mastene. Ellers så holder  Rolf sengen i dag p.g.a magesjau. Muligens så var det noe vi fikk servert i går som har satt fart på systemet, men jeg har ikke merket noe til det  enda.(bank i bordet o.s.v.) .

    Selve øya er ganske tradisjonell, selv om det er i ferd med å forandre seg. Mennene går med det tradisjonelle lendeklede og mange av kvinnene bruker bare et skjørt og ikke noe mere.  Også her må kvinnene bøye seg i respekt for mennene, men det virker som de har et litt mere avslappet forhold til denne skikken her enn på Puluwat.  I går så seilte det en havgående kano ut gjennom passet på vei til Ifalik (30 Nm), men på grunn av værforholdene så valgte de å snu.  I dag tidlig gikk de ut igjen og i kveld kom de fram etter å ha krysset seg opp mot vind og strøm.

      Ankerplassen er godt beskyttet mot vinder fra N til Ø som er der vinden normalt blåser fra på denne tiden av året.  Nå har de ombord i den Israelske båten fått en advarsel fra venner på Yap om en mulig Tyfon i utvikling sør for oss og dersom det stemmer risikerer vi bølger fra V og det er ikke bra for oss. Jeg har sjekket gribb-filene og kan ikke se noe til dette lavtrykket og Rolf har sjekket faksen og kan heller ikke se noe uvær så langt, men vi følger nøye med på utviklingen. Ennå er det litt tidelig i seil-sesongen her og det er aldri helt  Tyfon sikkert  i dette omerådet,  så det gjelder å passe på.

 Mandag 06.01-14

   Siden vi ikke kan se noe til den Tyfonen som paret i den Israelske båten advarte om, så kommer vi sannsynligvis til å seile videre  om noen dager. Jeg har fått et varsel om 6,5 meter dønninger fra øst om tre dager men ellers er det ingenting som varsler om uvær og som tidligere nevnt så er ikke gribb-filene til å stole på her i området uansett. Så lenge Rolf ikke får advarsel om uvær på SSB radioen, så kommer vi som før nevnt  til å seile videre til Yap for å sjekke ut der. Egentlig ønsker vi ikke å seile til Yap p.g.a et større utbrudd av dengu-feber, men etter å ha snakket på SSB radioen med migrasjonen på Yap så er vi blitt pålagt å gå dit for utsjekking. Vi har foreløpig bestemt oss for bare å stoppe der for utsjekking og kjøp av mat, før vi seiler direkte videre til Fillipinene.

     Når jeg sitter og skriver dette så kaller Rolf opp på VHF,n og forteller at han har fått problemer med en wire-trinse til styringen og lurer på om jeg kan hjelpe ham. Det viser seg at det er et 5mm flattjern som holder trinsen fast i skrogsiden som har knekt. Heldigvis så tok jeg med meg et gammelt elektrode-sveiseapparat da jeg seilte fra Norge og dersom de har 16 amp sikring ved dieselaggregatet som leverer strøm til øya så skulle det være gode muligheter for at jeg kan sveise det sammen igjen. Jeg trodde aldri jeg skulle få bruk for sveiseapparatet og siden det veier sine 30 kg. så var jeg fristet til ikke å ta det med meg, men nå kan det vise seg å komme til nytte. Er det ikke Øystein Sunde som synger sangen om ”Kjekt å ha”??? J   Siden det ikke er nød-rorkult på Ora Dell, så er han avhengig av å få sveist festet sammen igjen for at han skal kunne bruke roret .

    Dermed så regner jeg med at avgangen blir utsatt

Onsdag 08.01.14.

   Da er feste til trinse-hjulet til Jin og Rolf sveist.  Det viste seg at de ikke hadde 230V men 110V på øya, men da vi besøkte kraftstasjonen så hadde de et sveiseapparat der som vi fikk låne. Siden jeg bare hadde 2mm pinner og det er leeeenge siden jeg hadde sveist, så ble det mye klatting. Normalt ville jeg da brukt vinkelsliperen og slipt ned sveisefugen for å se at den v-slipte sprekken var skikkelig fylt opp uten sveiseslagg , men siden vinkelsliperen min trenger 230V så måtte jeg bare prøve så godt jeg kunne.  (Det gjorde det ikke bedre at jeg ikke kjente dette apparatet heller.) Men nå skulle det være i orden og Rolf har montert det i båten og strammet styre-wiren og alt virker som det skal.

     Da vi var på vei tilbake til båtene så traff vi på en mann som kunne fortelle at det hadde vært nordmenn her før. Etter en liten samtale så forsto jeg at det var guttene på ”Sorgenfri” han snakket om. Siden jeg også har boken deres ombord, så hentet jeg den og viste ham bildene fra Ifalik og her. På det ene bildet er det en mann som bygger en outrigger kano og det viste seg å være faren hans. Han ble litt stille når han fortalte at faren hans nå var død p.g.a sykdom, men han og resten av familien hadde mye moro med å se på bildene. Det viste seg også at broren til svigerfaren hans var med på et av  bildene av når de norske gutta seilte utrigger-kano fra Ifalik til hit på Woleai og tilbake  igjen. Kona hans som kom fra Ifalik , kjente også igjen flere andre på bildene.Det har vist seg å bli en døråpner dette å vise bilder fra de som har besøkt øyene før meg. Det er alltid veldig populært og er en fin måte å komme i kontakt med innbyggeren  Det er også fint for en nordmann at de som har vært her før  tydeligvis har vært gode ambassadører for Norge. Etter som jeg kan huske så var gutta fra Sorgenfri her bare litt over ett døgn, men fremdeles blir de husket med et smil og jeg blir bedt om å hilse til dem når jeg kommer hjem til Norge igjen.

     Da vi skulle ta jolla til ”Ora Del” ut til båtene igjen så fikk vi et problem. Rolf og jeg klarte ikke å dra den store gummibåten ut i vannet selv om vi dro aldri så mye. Det sto en del mannfolk litt borte på stranden og så alvorlig på oss, helt til de ikke klarte å la være å smile lengre. Jeg snudde meg da rundt og så at fortøynings- linen fremdeles satt godt festet i en liten kokos-palme. Da klarte ikke mennene å la være å le og jeg  ønsket at noen hadde filmet da Svensken og Nordmannen ikke klarte å sjøsette gummibåten ;-) for det hadde vel blitt den morsomste filmen så langt på turen. He Heee.